2002 European RoadRunner Rally - rapport fra en deltaker
(Publisert i MC-Avisa høsten 2002.)


Torsdag 29/8 kl 1925, Kolbotn: Endelig på veien! Det er litt regn i lufta, men i sør er himmelen lys. Jeg er nesten seks timer for sent av gårde i forhold til planen, men sammenlignet med i fjor har jeg likevel fem timer bedre tid før rallymøtet i Bamberg kl 1900 i morgen.

Min Yamaha Drag Star 1100 Classic har fått full tank, to desiliter ekstra olje og to hakk strammere demping bak. Dekkene er nye fra tidligere i sommer, og selv etter en flott mc-sesong og en BunBurner 1500 i juli, så er de mer enn gode nok for de 500 milene som venter. Sykkelen er like naken som da den trillet ut fra forhandleren for to år siden, og den eneste forandringen jeg har gjort er er montere et Mustang-sete med ryggstø for føreren. Uvurderlig! Sykkelen har ingen sidevesker, og heller ingen kåpe eller vindskjerm. Fartsvind er bra, selv på Autobahn!

Jeg tar det rolig ned gjennom Østfold, og stopper rett før Svinesund for å kjøpe to reservelyspærer. Oppakningen sitter som den skal, og den nye tankveska ser ut til å være en god investering.

Trafikken er minimal, og det går raskt nedover i Sverige. Natta er høstmørk, men mild og behagelig. I likhet med i fjor har jeg valgt å kjøre via Öresund. Tidsmessig er det lite å tape, og noen ekstra mil er jo bare et pluss!

Fredag 30/8 kl 0730, Syd-Jylland: Jeg nærmer meg den tyske grensa. Jeg føler behov for en matbit og en skikkelig hvil, og jeg svinger inn på en rasteplass. Matpakka som samboer Randi har laget, blir en velsmakende og solid frokost. Jeg ser at tiden begynner å bli knapp i forhold til rallymøtet, men et par timers søvn må til. Det kommer til å bli en lang dag og en sen kveld, og jeg vet at søvnmangel kommer til å bli utfordring nr 1 under selve rallyet.

Med unntak av litt kø her og der, går turen nedover i Tyskland raskt unna. Flensburg, Hamburg, Hannover. Timene går, og tankene befinner seg for det meste i morgendagens rally. Jeg føler meg så godt forberedt som jeg kan være.

Kl 1630: Jeg fyller bensin litt syd for Kassel og innser at tiden er svært knapp. Jeg vil ikke rekke å sjekke inn på hotellet før rallymøtet, og kommer jeg for sent så taper jeg bonuspoeng. Et raskt blikk på kartet forteller meg at jeg heldigvis ikke må fylle mer bensin før jeg er framme.

Kl 1830: Jeg har passert Schweinfurt og har fem små mil igjen til Bamberg. En gradvis skarpere motorlyd har bekymret meg en stund, men med ørepropper og 140 km/t er lyden vanskelig å tolke. Jeg merker ikke noe effekttap, så jeg velger å ignorere lyden og fortsette. Litt senere når jeg endelig Bamberg! Rallymøtet er som i fjor på en amerikansk militærbase, men atkomsten er i år flyttet til en port på motsatt side av leiren. Jeg kjører først til feil port, men vakta forklarer veien. Lettet kan jeg parkere sykkelen utenfor møtelokalet - presis kl 1900! Kilometertelleren viser 1647 kilometer mer enn på Kolbotn i går.

Møtet er raskt i gang, med presentasjonsrunde, utdeling av loggbøker og den etterlengtede bonusoversikten. Mange kaster seg umiddelbart over kartet for å lokalisere de mer enn 40 bonusstedene, som er spredt over hele Tyskland. Lederen for rallyet, Homer L. Kraut II, gjennomgår reglene og forklarer veien til Bertl's Harley-Davidson & Buell, der rallyet starter i morgen formiddag.

Kl 2000: Etter møtet må jeg gjennom kontroll av kilometerteller og utstyrssjekk. Det første går ut på å kjøre en forhåndsmålt rute på rundt fire mil, og så sjekke avviket på kilometertelleren. Jeg har allerede kjørt flere mil på reserve, så jeg velger å helle på de fem literne jeg har på reservekannen. Utstyrssjekken gir bonuspoeng for å ha med drikkevann, verktøy, førstehjelpsutstyr, lommelykt, ekstrapærer osv.

Klokka er over ti før jeg kjører inn i Bamberg sentrum for å finne hotellet. Jeg har ikke vært inne i selve byen før, og i mangel av bykart ber jeg en taxisjåfør om å vise veien. Vel inne på hotellet begynner de siste forberedelsene: pakking av det utstyret jeg skal ha med i rallyet, valg av bekledning og lokalisering av bonusstedene. Det blir også tid til en telefon hjem. Klokka 0230 har jeg ruta klart for meg, og jeg har eliminert bonussteder som enten ligger i feil retning eller som ser ut til å være spesielt vanskelige eller tidkrevende å finne fram til. Turen går mot syd!


Lørdag 31/8 kl 0830, rallystart ved Bertl's Harley-Davidson & Buell, Bamberg: De aller fleste er på plass i god tid for å få utdelt startnummer og høre Homers siste formaninger. Ulyden i motoren viser seg å stamme fra en sprukket slange i luftinjeksjonsystemet - det som sørger for forbrenning av bensindamp i eksosen. Jeg kobler ut systemet ved å flytte en slange, og ulyden er borte.

Klokka passerer ni, og deltakerne sendes ut en etter en etter at kilometerstanden er sjekket. Vi er i gang! For å spare tid har jeg latt være å fylle bensin og i stedet gamblet på at jeg kommer meg til den nærmeste stasjonen i utkanten av Bamberg. Jeg vet at det må være mindre enn en liter igjen når starten går, og jeg kjører svært forsiktig. Motoren begynner å lugge like før jeg kjører inn på stasjonen. På håret! Jeg fyller opp tanken og reservekannen, og siden Bamberg er et såkalt sjekkpunkt, skaffer kvitteringen meg 300 bonuspoeng.

Jeg har valgt en rute som går sydover mot Alpene, og planen er å kjøre innom Østerrike, Italia, Liechtenstein og Sveits. Fire land utenom Tyskland gir hele 3000 bonuspoeng og er vel verdt et forsøk. Og så gjelder det å plukke med seg flest mulig bonussteder langs ruta...

Reglene krever at jeg besøker minst sju av totalt fjorten sjekkpunkter, som hvert gir 300 lettjente bonuspoeng. På vei mot Østerrike skaffer jeg meg derfor bensinkvitteringer fra sjekkpunktene Pegnitz, Ingolstadt, Augsburg og München. Milene flyr unna, og jeg nyter følelsen av å ha fått en god start. Hvis jeg mot slutten av rallyet tar med meg Stuttgart og Würzburg, vil de sju sjekkpunktene være i boks.

Kl 1430: Jeg har akkurat forlatt ringveien rundt München og kjører i retning Salzburg, og jeg blir brått søvnig. Med bare tre timers nattesøvn er det ikke uventet, og jeg har beregnet å sove 2-3 timer til sammen under rallyet. På første og beste rasteplass svinger jeg inn og slenger jeg meg ned på en benk. Jeg døser en knapp time i den varme sola og føler meg pigg og våken når jeg akselererer ut på autobahn igjen.

Kl 1630: Jeg kommer til den østerrikske grensen, og som dokumentasjon på at jeg har besøkt første "utland" parkerer jeg sykkelen under et Østerrike-skilt og tar et bilde med mitt medbrakte polaroidkamera. I tråd med reglene noterer jeg også kilometerstanden og klokkeslettet, og litt hoderegning forteller meg at jeg har tilbakelagt 53 mil på sju og en halv time. Helt greit i forhold til tidsplanen, men sovepausen gjør at jeg ikke lenger har noe forsprang i forhold til tidsplanen.

Rett etter grensa tar jeg av mot Berchtesgaden for å plukke med meg 1700 poeng på bonusstedet Pension Forstwinkel. Jeg er nå i Tyskland igjen, og finner etter litt fomling fram til veien mot Hallein, som nok en gang bringer meg til Østerrike. Veien er smal og svingete, og midtveis finner jeg en liten tollbod som gir nye 900 bonuspoeng. Jeg tenker at dette er kostbare poeng, og jeg begynner å bli stressa av at tiden flyr litt i forteste laget. Det gjør at jeg kjører feil i et kryss og havner på en vanlig landevei sørover parallelt med motorveien. En titt på kartet viser at jeg kommer inn på ruta igjen noen få mil framme, så jeg velger å fortsette.

Kort tid etter tar jeg av vestover på vei 311, og et lite stykke før Zell am See tar jeg av sydover mot fjellovergangen Grossglockner-Hochalpenstrasse. Det begynner å mørkne, men veien er heldigvis ikke nattestengt ennå når jeg passerer bommen kl 1955. Naturen er mektig, og Trollstigen vil aldri mer virke fullt så imponerende.

Kl 2020: Det begynner å bli temmelig mørkt, og etter et utall hårnålssvinger holder jeg nesten på å kjøre rett forbi veiens høyeste punkt. En sjekk av bonusoversikten forteller at jeg også har kjørt noen hundre meter forbi mitt neste bonussted, som er en parkeringsplass rett før toppen. Et par minutter senere fotograferer jeg sykkelen foran skiltet på Parkplatz Fuschertörl på 2407 moh, og sikrer meg nye 2000 poeng!

Kilometertelleren viser at jeg har tilbakelagt 71 mil, og det betyr at jeg er litt etter tidsskjemaet. Jeg er med andre ord knapt halvveis, og jeg begynner å bli sliten. For å vinne tid må snitthastigheten være over 70 km/t, og det betyr at jeg helt sikkert kommer til å tape mer tid på vei ned fra fjellet. Mørket gjør at jeg får ikke særlig glede av det som må være et fantastisk landskap, og det er også med på å dempe hastigheten ytterligere i hårnålssvingene. Jeg bestemmer meg for å droppe resten av bonusstedene unntatt ett, og ellers bare satse på å sneie innom Italia, Liechtenstein og Sveits.

Kl 2310: Jeg har passert Lienz og den italienske grensen, og jeg har nådd det siste bonusstedet, som er et italiensk krigsminnesmerke. Monumentet ligger i stummende mørke, og det var bare så vidt jeg ikke kjørte rett forbi. Jeg må ta et bilde av sykkelen foran monumentet, men det er lettere sagt enn gjort med den svake blitzen på polaroidkameraet. Etter et par forsøk er jeg fornøyd, og jeg kan notere hele 3000 nye poeng! Dette bonusstedet var lett tilgjengelig, men det gir stor uttelling på grunn av den store avstanden til Bamberg.

Tiden går fortere enn jeg liker. Telleren viser at jeg har kjørt 81 mil, og det går opp for meg at jeg må kjøre minst 80 mil på de neste ti timene. Fullt mulig, men det vil kreve meget høyt tempo på motorveiene tilbake mot Østerrike og Tyskland. Jeg tar en telefon til kjæresten og deretter til foreldrene mine og forteller at jeg fortsatt er i live.

Søndag 1/9 kl 0015, et sted i Italia: Like før jeg kommer inn på motorveien mot Innsbruck er jeg igjen tvunget til å ta en sovepause. Jeg finner en busslomme og slenger meg rett ned på bakken, men jeg er stressa og får ingen god hvile. Endelig døser jeg av, men vekkes nesten med det samme av at det begynner å regne. Jeg kommer meg på sykkelen i en fart. Regnvær på svingete, mørke veier liker jeg dårlig! Heldigvis gir regnet seg ganske fort, og veiene er fortsatt tørre.

Jeg når endelig motorveien og setter opp tempoet mot Innsbruck. Det er knappe sju timer igjen, og jeg har mange og lange mil foran meg. Avstikkerne til Liechtenstein og Sveits betyr kanskje flere småveier, så tempoet må holdes oppe.

Brennerpasset passeres, og det begynner å regne for alvor. Jeg er sliten og kald, og kroppen verker. Jeg drar på meg regndressen utenpå Goretex-dressen og håper at den holder meg litt tørrere og litt varmere. Regnværet ser ut til å ha kommet for å bli, jeg føler fremdeles sterkt behov for søvn. Dette ser ikke bra ut, og motivasjonen daler for hvert minutt som går. Når jeg i tillegg møter en lang, kronglete omkjøring ved Innsbruck, innser jeg at slaget er tapt: jeg rekker ikke tilbake til Bamberg i tide.

Beslutningen gir en trist og tom følelse, men jeg føler samtidig lettelse. Jeg er utkjørt og tar en lang sovepause på en parkeringsplass bak en bensinstasjon. I grålysningen kjører jeg korteste vei mot Bamberg, og jeg tenker mest av alt på å hvile ut på hotellet. Litt over klokka ni på formiddagen er tiden ute, og jeg har fortsatt over tjue mil igjen til Bamberg. Jeg ringer til Warren i arrangementskomiteen og gir beskjed om at jeg ikke fullfører, og at jeg drar rett til hotellet.

------

Kl 1230: Endelig kjører jeg inn på parkeringsplassen ved hotellet. Jeg plukker av bagasjen og noterer at kilometerstanden er 44893 km. Jeg har kjørt 155 mil, og jeg har brukt drøyt 27 timer inkludert 6 timer sovepauser. Turen fra Kolbotn til Bamberg og tre timers søvn natten før rallyet var opplagt ikke den beste oppladingen... Neste år går turen sørover et par dager tidligere!

Jeg slenger bagasjen på gulvet på hotellrommet og henger opp det våte tøyet. Før jeg sovner får jeg ideen om å arrangere et rally i Norge neste sommer. Og jeg tenker på morgendagens 165 mil hjem.